Fantasiløs resirkulering, eller en måte å gjøre klassikere relevant for nye tider?

De siste årene har mange forfattere gjort stor suksess med å gjøre nye vrier på gamle fortellinger. Madeline Millers Sangen om Akilles ble en internasjonal snakkis på BookTok under pandemien, Barbara Kingsolver vant Pulitzerprisen i 2022 med Demon Copperhead, som flytter Dickens-klassikeren David Copperfield til et trailerpark-miljø i dagens USA. Og helt nylig vakte Percival Everett internasjonal oppsikt med James, som gir stemme til Huckleberry Finns kompis, den rømte slaven Jim.

Har du noen gang lest en fortelling, og så har du lyst til å dikte videre? Forandre slutten? Se for deg hva som skjedde før boka begynte? Her kommer noen forfattere som har gjort nettopp dét.

Jane Eyre (Charlotte Brontë, 1847) / Vide Sargasso (Jean Rhys, 1966)

Hvis du har studert litteraturhistorie, kjenner du kanskje til begrepet The madwoman in the attic. Her skal vi tilbake til klassikeren Jane Eyre, skrevet av Charlotte Brontë i 1847: Den unge Jane får jobb som guvernante for datteren til den kjekke, mystiske og bryske herr Rochester på godset hans. For å gjøre en lang histore kort: (spoiler alert!) De faller for hverandre, men når de skal gifte seg kommer det frem at den gale dama som er innelåst på loftet (!) er Rochesters kone (!!), noe som setter bryllupsplanene på vent. Heldigvis klarer den gale dama å tenne på godset så det brenner ned, mens hun selv kaster seg i døden fra taket. Rochester blir riktignok blind i dette opptrinnet, men han er nå fri og frank, så da blir det bryllup allikevel. En lykkelig slutt for alle!

Vel, bortsett fra for den gale kvinna på loftet, da.

Den dominikansk-britiske forfatteren Jean Rhys skrev i 1966 like godt et slags tilsvar til Jane Eyre: hun fattet interesse for denne loftsbeboeren, Bertha Mason. Brontë mer enn hinter til at Mason er mulatt, født av kreolske foreldre. Dette må ha vakt interesse for Rhys, som selv kom fra Karibien. I Vide Sargasso (først utgitt på norsk som Kreolerinnen på Thornfield Hall) skriver hun frem mennesket bak den skumle dama på loftet, og hvordan det kunne gå så galt med henne.

Bonus: The Wife Upstairs (Rachel Hawkins, 2021). Jane jobber som hundepasser for rikfolk, og når hun møter enkemannen Eddie Rochester, sier det pang. Det blir fort søt musikk, men kan de egentlig stole på hverandre? Jane har sine hemmeligheter, men det har jaggu Eddie også. Han er for eksempel i overkant opptatt av kona Ana, som døde for et år siden – eller gjorde hun det? Denne psykologiske thrilleren lener seg tungt på Brontës original. Jeg skal ikke si så mye om hva som skjer, men minst en tvist blir jo ødelagt av tittelen på boka.

«Bøker taler ofte om andre bøker … ikke sjelden snakker bøker om bøker som om de snakket med hverandre.»

Fra Rosens navn, Umberto Eco

Den fremmede (Albert Camus, 1942) / Meursault-saken (Kamel Daoud, 2016)

Meursault skyter en en arabisk mann på stranda, uten helt å forstå hvorfor, og uten å egentlig bry seg så veldig om det han har gjort. Han kjente jo ikke fyren uansett. Tidligere i romanen har han sagt ja til å gifte seg med kjæresten, takket ja til en ny jobb i Paris, og takket ja til å hjelpe en hallik med å ydmyke sin elskerinne – Meursault bare sier ja til alt mulig, uten å bry seg så veldig. I denne boka beskriver Camus det moderne menneskes fremmedgjøring i en verden hvor, som Nietszche sa det: «Gud er død»: hvis selve livet er meningsløst, hva skal man ta seg til da? Man kan like gjerne skyte en fremmed fyr på stranda, tydeligvis. Den fremmede er en drøm for en litteraturstudent: en av de korteste klassikerne du kan lese, men likevel full av store spørsmål.

I Camus’ bok finner du et titalls navngitte karakterer, men ingen av de arabiske karakterene har egennavn, eller faktisk noen identitet utover å bli beskrevet som araber. Algirske Kamel Daoud ønsket å gjøre med dette. I Meursault-saken skriver han om Haroun, som sitter i en bar og tenker tilbake på da broren hans Musa ble drept av en franskmann på stranda for 70 år siden. Daoud kommenterer den franske imperialismen i Algerie, samtidig som han både anerkjenner og kritiserer Camus’ bok.

Frankenstein (Mary Shelley, 1818) / Frankenstein i Baghdad (Ahmed Saadawi, 2019)

Da Mary Shelley satt inne den regnvåte sommeren i 1816 og diktet det som skulle bli romanen Frankenstein, kunne hun umulig vite at vi 200 år seinere skulle ha et helt merkelig vrengebilde av fortellinga. For det første er Frankenstein ikke navnet på monsteret, men dets skaper. Og for det andre er ikke dette monsteret noe grønt zombie-aktig vesen med en bolt gjennom halsen, som de mange avbildningene og halloweenkostymene skulle tyde på. Resultatet er at de fleste som leser Frankenstein for første gang, blir positivt overrasket.

Selve plottet er riktignok ganske kjent: gal vitenskapsmann skaper et monster – i dette tilfellet et menneske laget av reservedeler – og bruker resten av boka på å angre på det. Og hvis tidligere nevnte Meursault hadde grunn til å slite med eksistensiell angst, kan vi bare tenke oss hvor ille det må være for Frankensteins monster, som lever uten å ha blitt født.

Undertittelen på boka – The Modern Prometheus – viser at Shelley tok inspirasjon fra antikk gresk mytologi. Til gjengjeld er det mange som har latt seg inspirere av henne igjen, det er nesten en egen sjanger.

En som definitivt har blitt inspirert er den irakiske forfatteren Ahmed Saadawi, som jobbet som journalist under den irakiske borgerkrigen. Han ble vitne til en ung mann som kom til et likhus for å finne broren, som hadde dødd i et bombeangrep. Mannen fikk beskjed om å bare ta de likdelene han ville, og lage en kropp av dem. Dette ble kimen til Frankenstein i Bagdad (2013), en fortelling om doplangeren Hadi som samler sammen istykkersprengte bombeofre, og syr dem sammen for å gi dem en verdig begravelse. Under en eksplosjon i nærheten havner derimot sjelen til en sikkerhetsvakt inn i den sammensydde kroppen, som brått våkner til liv og flykter. Snart begynner en rekke uforklarlige drap å skje i Bagdad og, vel, du får lese videre selv. Saadawi ble nominert til Man Booker-prisen for denne boka, som oppdaterer Frankenstein til dagens multikulturelle og krigsherjede Irak.

Men jeg må ta med en til! Frankissstein av Jeanette Winterson fikk mye oppmerksomhet internasjonalt da den kom i 2019. Her er historien oppdatert med noen av de temaene vi strever med i dag: romanen foregår i Storbritannia etter Brexit, og kretser omkring en transseksuell lege og en ledende professor innen kunstig intelligens. Uten å røpe for mye, tar boka blant annet opp spørsmålet om menneskelig bevissthet kan leve videre i ikke-biologiske kropper.

Orlando (Virginia Woolf, 1928) / Paul takes the form of a mortal girl (Andrea Lawlor, 2018)

Adelsmannen Orlando fødes en gang på slutten av 1500-tallet, og lever livet sitt uten å eldes noe særlig. Rundt 100 års alder faller han i dyp søvn, og når han våkner, har han blitt kvinne. Etter denne noe overraskende forandringa, fortsetter han/hun/hen å leve, helt opp til vår tid («vår tid» er i dette tilfellet 1920-tallet).

Med Orlando er det mulig at Woolf hentet inspirasjon fra den klassiske greske myten om den blinde profeten Tiresias. I løpet av sitt 175 år lange liv ble han forvandlet fram og tilbake mellom mann og kvinne mange ganger, etter å ha irritert på seg den ene guden etter den andre i forskjellige sammenhenger.

Og den amerikanske forfatteren Andrea Lawlor har kanskje latt seg inspirere av begge deler? Paul takes the form of a mortal girl handler om Paul, som kan forandre sin kjønnsidentitet når han vil, og som bruker dette til å utforske sin seksualitet på en rekke steder, og med en rekke partnere av begge kjønn, gjennom 90-tallets USA. Denne boka har klart sjeldenheten å bli både en bestselger og en kritikerfavoritt: En kritiker i The New Yorker trakk for eksempel fram at boka er en vellykket kombinasjon av «pop culture, gender theory, and smut», en kombinasjon vi kanskje ikke ser så ofte i litteraturen (men forlaget så mulighetene, og trykte ordet smut herfra, på forsida). Boka kan leses som en oppvekst- og oppvåkningsfortelling om Paul, eller som et tidsbilde av skeiv kultur i USA på 90-tallet, eller som et bidrag til den pågående samfunnsdiskusjonen om kjønn og seksualitet. Eller du kan lese boka fordi du har lyst til å lese om folk som har sex med hverandre, for det er det også ganske mye av her.

Forbrytelse og straff (Fjodor Dostojevskij, 1866) / Faen ta Dostojevskij (Atiq Rahimi, 2012)

Hvis du har lest, eller kjenner til, Dostojevskijs tunge og intense bok Forbrytelse og straff, vet du antakelig allerede at den handler om den pengelense studenten Raskolnikov som tar livet av ei ganske ufyselig pantelånerske og hennes søster, og som deretter strever med moralske kvaler i rundt 600 sider.

Så vi trenger ikke akkurat doktorgrad i litteratur for å se parallellen når Atiq Rahimis bok Faen ta Dostojevskij begynner slik: «Rassul har knapt løftet øksa for å slå den i hodet på den gamle damen, før historien fra Forbrytelse og straff dukker opp i hodet hans». Rassul er i pengenød og har egentlig planer om å loppe dama for alt hun har. Men han blir paralysert av det han har gjort, og plutselig er det ei som banker på døra, og så flykter han i panikk uten å få med seg noe som helst.

Den impulsive og uforutsigbare Rassul som hovedperson er definitivt modellert etter Raskolnikov, og plager seg selv med det han har gjort. Men handlinga er flyttet til 1990-tallet, i et Afghanistan herjet av borgerkrig etter at russerne har trukket seg ut, og i et Kabul hvor det stadig foregår mord og tyveri og det som verre er: Dette er en by hvor man tilsynelatende kan slippe unna med hva som helst. Det er stor kontrast mellom Rassuls hvileløse skyldfølelse, og myndighetenes Kafka-aktige mangel på interesse når han tilstår å ha begått drap. Og hvor er liket? Har han egentlig begått drap hvis det ikke finnes noe lik?

«Einkvar tekst tar form som ein mosaikk av sitat, einkvar tekst absorberer og transformerer andre tekstar»

Julia Kristeva, Bakhtin, ordet, dialogen og romanen (1967)

1984 (George Orwell, 1948) / Julia (Sandra Newman, 2023)

Med romanen 1984 ga George Orwell oss nye måter å snakke om totalitære regimer. Et fremtidssamfunn hvor du blir overvåket døgnet rundt, hvor historien blir omskrevet hele tida, og hvor myndighetene kan si en ting og mene det stikk motsatte, virket kanskje søkt i 1948, men er uhyggelig virkelighetsnært i dag. I Oceania blir krigføring håndtert av Fredsministeriet, sensur og propaganda er det Sannhetsministeriet som tar seg av. Teknologien blir brukt mot befolkninga: alle skjermer du ser på, kan også se deg, alt du sier i ditt eget hjem kan avlyttes, selv romaner blir skrevet av maskiner.

Winston Smith er mannen som opplever en slags oppvåkning, og ser hvor grundig befolkninga blir manipulert og undertrykt, men han har ingen muligheter til å gjøre opprør alene, han kan ikke engang vite om det finnes andre som har det som ham – helt til Julia en dag stikker en lapp i hånda på ham når de går forbi hverandre i en korridor.

I Orwells roman er Julia ganske endimensjonal. Dette gjelder egentlig for alle bikarakterene i boka, det er tydelig at Orwell ville fortette fortellinga om Winston uten for mange sidespor. Med Julia har Sandra Newman gjort noe med dette. I grunntrekk er det snakk om den samme historien, men perspektivet er ganske annerledes. Der hvor Winston Smith er en anonym byråkrat som holder seg for seg selv og unngår å vekke oppsikt, deltar Julia i samfunnet på en helt annen måte. Dette gjør også at hun kan se ting som går Winston hus forbi, noe som – uten å røpe noe! – blir viktig i denne romanen.

Robinson Crusoe (Daniel Defoe, 1719) / The Martian (Andy Weir, 2011)

Foreldrene ville ikke at unge Robinson Crusoe skulle dra til sjøs, og vi kan på en måte skjønne bekymringa: på hans første tur synker skipet, på hans neste blir han røvet av pirater og tatt til slave. Når han endelig unnslipper derfra, mønstrer han jammen på en tredje tur – dette skipet går på grunn, og redningsjolla synker. Nå er den mildt sagt uheldige Crusoe helt alene på ei øde øy, og må gjøre det han kan for å overleve. Det vil si, øya er ikke helt øde: en dag kommer en gjeng kannibaler i land for å drepe og spise noen fanger, og Crusoe klarer å jage dem vekk og redde en fyr, som han kaller Fredag. Etter mye videreverdigheter ordner ting seg og Crusoe kommer endelig hjem igjen. Men det har nå gått mange år, familien trodde han var død, og hans nå avdøde far har ikke etterlatt noen arv til ham. Uheldig til det siste, stakkars Crusoe.

Boka ble en så enorm suksess da den kom i 1719, og inspirerte så mange andre forfattere, at bare tolv år senere definerte den tyske forfatteren Johann G. Schnabel en helt egen sjanger, Robinsonader. Og eksemplene er mange. William Golding prøvde å se for seg hvordan det ville gå hvis en gjeng barn måtte klare seg på ei øde øy (kort forklart: ikke så bra), og skrev Fluenes herre i 1954. Yann Martel lot sin hovedperson i The Life of Pi overleve i over 200 dager på en livbåt sammen med flere dyr, blant annet en fullvoksen bengaltiger. Mens raringen J. G. Ballard i 1974 ga ut The Island, om en fyr som etter et bilkræsj blir strandet på et slags ingenmannsland i krysningspunktet mellom flere motorveier, og ikke finner noen vei ut. Selv leste jeg nylig Lauren Groffs The Vaster Wilds, hvor ei tenåringsjente flykter fra Jamestown-kolonien tidlig på 1600-tallet, og må klare seg ute i ødemarka helt alene – selv denne drar veksler på Crusoe.

Daniel Defoes klassiker har blitt imitert, kopiert og parodiert i over 300 år nå, så det er nesten håpløst å finne bare en bok å trekke fram.

Men The Martian av Andy Weir er likevel et ganske naturlig valg. Den er riktignok ikke direkte basert på Crusoe, men parallellene er mange. Vi er i 2035, og en amerikansk Mars-ekspedisjon forbereder seg på hjemreisen fra den røde planeten. En storm kommer brått på, og i panikken blir astronauten Mark Watney etterlatt, antatt død. Når han kommer til seg selv er han alene tilbake, uten kommunikasjonsmuligheter, og neste planlagte ekspedisjon til Mars er fire år unna. Hvordan skal han klare å overleve? Denne kritikerroste pageturneren er noe så sjelden som en ganske troverdig og superspennende science fiction-fortelling, og definitivt et verdig tilskudd til robinsonade-sjangeren. Full av humor er den også.

Illustrasjonsbilde generert i Midjourney. Prompt: «Huckleberry Finn talking to an astronaut». Øvrige bilder hentet fra de respektive forlagene. Ingen KI er brukt i teksten, det er ikke min feil at jeg liker å bruke tankestrek.