Hva er hjemme? Er det en geografisk term som beskriver stedet du er født eller der du har bodd lengst? Er det heller en følelse av tilhørighet, helt uavhengig av hvor du befinner deg? Kan hjemmet ditt være en relasjon, kanskje et helt bestemt menneske?
Mens jeg leste boka Heimkomst av Odd Vegard Paulsen, begynte jeg å kverne på denne tematikken. Å legge ut på en reise, å vende hjem til røttene, kan være en sterk opplevelse. Og det nærmer seg høytiden for å reise hjem – til jul. I beste fall er det gledelig, i verste fall er det vondt og fælt, men oftest er det kanskje noe midt imellom.
Barbara Cassin skriver følgende om opprinnelsen av ordet nostalgi og hjemreisen:
Ordet lyder helt gresk, dannet av nostos, «hjemferd», og algos, «smerte», «lidelse». Nostalgi er «hjemreisens smerte», både lidelsen som fyller en når man er langt borte, og strevet man gjennomgår for å dra tilbake.
Barbara Cassin: Nostalgi. Når er vi egentlig hjemme? (s. 23–24)
Cassin beskriver at det likevel ikke er et gresk ord, det finnes f. eks. ikke i Odysseen som jo er en eneste lang hjemreise. Nostalgi ble opprinnelig brukt som et begrep som beskrev soldaters hjemlengsel, men også som en slags diagnose på matte, passive mennesker borte fra hjemstedet som frisknet til idet de reiste hjem (s. 24–25).
Hvor er vi egentlig hjemme? Eller heller når? I moderne språkbruk dukker ordet nostalgi ofte opp i et tidsperspektiv. Noen ser tilbake og tenker «mye var bedre før»; jeg opplever selv at konkrete gjenstander, lukter eller en følelse av fremmedgjorthet kan utløse en slags lengsel etter det jeg en gang hadde, etter det hjemlige, det kjente. Hjemme kan også være en følelse av tilhørighet, blant folk – familie og venner – eller på et mer abstrakt plan, til en felles kultur eller et språk.
Hjemme kan være det som «definerer [deg] på godt og vondt» (s. 62), din identitet. Gir det mening å tenke på deg selv som hjemme? Hen du gir omsorg til og alltid vender tilbake til? Kanskje det ligger noe hjemlig i evnen til å finne ro og trygghet i ditt eget sinn, i din egen kropp, selv om det stormer rundt deg.
I litteraturen finner vi spor av dette mangfoldet av perspektiver på hva hjemme kan være – som følelser og savn, eller helt konkret i form av (dannelses-)reiser bort fra eller tilbake til et sted. Her kommer derfor et par bokanbefalinger som utforsker hjemme-motivet fra ulike innfallsvinkler.
Odd Vegard Paulsen: Heimkomst (2025)
Å komme heim, leggje om, var ikkje berre ei ufrivillig endring i språket,
S. 35
men ei generell degradering av heile personlegdommen.
Heine reiser til hjembygda vest i landet. Faren hans døde nylig, og familien samles i forkant av begravelsen. Heime trenger minner og traumer seg på, og det er spesielt en hendelse som det er på tide å få vite sannheten om: prøvde far egentlig å ta livet av Heine og søstera Hanna da de var ute i båt på fjorden den gangen de var små, og falt over bord?
Det ligger en urovekkende fornemmelse over denne heimkomsten; en tåke som tilslører sannheten for Heine, og som gjør at jeg som leser lurer, og tolker antydninger i verste mening. Faren slet psykisk, og moren var heller ikke særlig til stede. Er det kanskje grunnen til at barna heller ville flykte til en fantasiverden, som medførte at relasjonen mellom bror og søster ble litt for intimt? Det tærer på Heine at slike rykter har spredd seg i det lille kystsamfunnet. Familien trenger sårt en forsoning, men å bryte med heime virker til slutt som den eneste utveien for Heine.
Karakterens grublerier over uforløste hemmeligheter og den anspente stemningen skildres uten overflødige detaljer – både språklig og innholdsmessig. Det gjør boka til en lavmælt og mystisk pageturner.
Vekker denne boka din interesse? Bestill Heimkomst her.
Judith Hermann: Der hjemme (2021)
En middelaldrende kvinne har flyttet til et stort, spartansk innredet hus, nord i Tyskland, et sted ved Nordsjøen. Hun er skilt fra mannen sin; dattera er ute og reiser, og tar sjeldent kontakt. Kvinnen må orientere seg på nytt – blant einstøinger i et lite samfunn, i et åpent kystlandskap, men ikke minst i sitt eget liv, med frihet på alle kanter. Hva mer har hun egentlig å forvente av livet når hun har kommet halvveis?
En tidevannskalender må du ha om du vil overleve her.
S. 39
Vi vet ingenting om det som kommer, men tidevannskalenderen vet.
Tanker, observasjoner og landskapsbeskrivelser, skildret med en viss distanse, preger denne boka. Språket er klart, og ribbet for følelser. Boka gir ikke noen klare svar eller signaler for hvor den egentlig skal; det er opp til deg å trekke slutninger, både når det kommer til kvinnens tilværelse eller hva boka kan gjøre for deg. Av og til er det kanskje lettere å dvele ved en annen persons søken etter å være hjemme i seg selv.
Fikk du lyst å lese denne boka? Bestill her.
Jan Roar Leikvoll: Heimatt (2019)
Ein heimstad kjendest plutseleg framand, der ein trudde ein høyrde til, høyrde ein brått ikkje til, utan at det fanst noko ein kunne peike på og seie: Der er grunnen til alt. Flytande, gjennomsiktig, han klarte ikkje gripe fatt i noko, alt som hadde halde han, klarte heller ikkje gripe han.
s. 105
Ingmar har ekstremt vonde minner om stedet han kommer fra. Nå bor han i nabolandet og jobber i et bordell, og de andre prostituerte har blitt en slags familie for ham. Han føler seg hjemme, også i selve byen uten navn. Men likevel er det et eller annet han går og lengter etter.
Heimatt er en dempet bok med litt sære karakterer og stedsbeskrivelser som føles fjerne og nære på samme tid. Det er noe gjenkjennbart i måten Ingmar vandrer rundt i byen på, der han observerer folk og bygninger, lyd og bevegelser til T-banevogna han sitter i, og prøver å forstå det byråkratiske systemet. Implisitt skjønner vi at dette samfunnet, inspirert av samtidens tendenser i (Øst-)Europa, er i ferd med å endres: Ingmar har mistet oppholdskortet sitt, og blir plutselig bedt om å forlate landet, uten å selv skjønne hvorfor.
Den mer eller mindre tydelige inspirasjonen fra Franz Kafka sitt litterære virke, samt mange referanser til film- og litteraturverdenen gjør den til interessant lesning for lesere som elsker slike små detaljer (apropos Ingmar, Wim og Susskind).
Nora Krug: Heimat (2019)
Nora har utvandret fra Tyskland til USA. Hun befinner seg nå i en helt annen kontekst, og har amerikanernes utenfra blikk på seg – som person, men også som tysk. Hun opplever at hun er på et sted i livet der hun er nødt til å bli bedre kjent med historien som hun får inntrykk av at andre kjenner bedre til enn hun selv gjør.
s. 27
Vi lærte aldri om hva som hadde skjedd i vår egen hjemby. Vi lærte aldri teksten til nasjonalsangen. Vi lærte aldri gamle folkesanger. Vi strevde med å forstå betydningen av HEIMAT.
Refleksjoner over egen barndom og tilværelse i en fremmed kultur skraper kun på overflaten. Når hun tar dypdykk i arkivmateriale fra 2. verdenskrig finner hun spor etter sine slektninger og deres historie som jo også hun er en del av. Vil det føre til at hun kan slå seg til ro med sin egen identitet? Hvordan føles det å høre hjemme, å gripe hva Heimat er, så langt hjemmefra? Hennes tanker og refleksjoner er satt sammen i en detaljrik og kunstnerisk form; boka er en blanding av tegneserier, utklipp og memoar.
Fikk du lyst til å bla i boka? Bestill den her.
Per Petterson: Du er hjemme nå (2025)
Kaspar er hjemme i Østfold der fargene på åkrene forandres med årstidenes løp. Han er en som føler og tenker mye. På turen med nattbussen hjem lar han tankene vandre, og av og til dupper han av. Da er det godt å ha en hyggelig bussjåfør som vekker Kaspar når han skal gå av.
Jeg rulla meg over og holdt rundt henne, under dyna, hun var så mjuk, hun var så fin, så kjent, ja, som en del av meg, en forlengelse av meg, og jeg kanskje av henne […].
S. 73
Kaspar elsker kona Inger og deres to barn høyt; det er her han føler seg hjemme. Men så inntar Signe, en mangeårig venn av familien, en ny rolle i hans liv. Samtaler under fire øyne går over til betroelser av hemmeligheter; hender føler seg frem og ender i utroskap.
[D]et ene utelukka ikke det andre, ikke som jeg så det. Og jeg fjerna meg ikke fra Inger, tvert imot. Jeg ville også være der jeg var, der vi var, jeg ville ha det vi hadde, vi fire i denne leiligheten i tredje etasje i denne boligblokka, to store og to små, jeg ville jo ikke bytte det ut. Jeg ville omfatte mer.
s. 98
Du er hjemme nå er en dempet og personlig roman, med flyt i både handling og språk. Per Petterson beskriver spenningen mellom Kaspar og Signe på vakkert, sanselig og gjenkjennbart vis. Det samme gjelder for landskapsskildringene: Kaspar har et kjærlig og detaljert blikk på sine omgivelser. Forholdet til stedet, hjemmet, er kanskje til syvende og sist det mest stabile i Kaspars liv? Omsorg og menneskelig nærhet er sentrale motiver i denne romanen, både i romantisk forstand og blant voksne søsken. Men ikke minst løfter Petterson frem de hverdagslige møtene mellom fremmede – som bussjåfør og passasjer – og viser at disse kan være mer betydningsfulle enn vi tror.
Ble du nysgjerrig på historien til Kaspar? Bestill boka i Bibliofil.
Disse historiene viser at hjemme kan være mange ting – et sted, en relasjon, en følelse.
For Heine er hjemme der alt begynte, mens Der hjemme forteller om en kvinne som er på let etter hjemme i seg selv. Ingmar har funnet et hjem i fellesskapet på bordellet, men føler at han mister tilhørigheten når myndighetene griper inn. Nora opplever at hjemme – Heimat – er et konsept som hun må forstå i en ny kontekst som innvandrer. Kaspar føler seg hjemme i hverdagen med kone og barn, men er det slik at dette stabile hjemmet er nødt til å rase sammen når en ny vind blåser inn?
Hvor eller når vi er hjemme, er flertydig og subjektivt, og nettopp derfor et fascinerende tema å filosofere over. Kjenner du deg igjen i noen av karakterene? Hva betyr hjemme for deg?
