Bestselgerlistene her hjemme domineres stort av norske forfattere, ispedd en håndfull dansker, svensker og amerikanere. Men vi skal ikke glemme at det er en stor verden der ute, og det er mange gode bøker som fort kan gå oss hus forbi!
I denne omgangen skal vi ta en nærmere titt på noen forfattere fra det afrikanske kontinentet.
Aller først kan det være nyttig med litt kontekst.
Som vi lærte på skolen, ble størstedelen av det afrikanske kontinentet utnyttet og styrt med hard hånd av europeiske kolonimakter i flere hundre år. Først i tiårene etter Den andre verdenskrig kom det en selvstendighetsbølge som skapte de nasjonene vi kjenner i dag.
Men det afrikanske kontinentet er hjem til et utall forskjellige folkegrupper, og her fins rike fortellertradisjoner som strekker seg mange tusen år tilbake i tid. Vi vet fra norsk litteraturhistorie at de muntlige fortellertradisjonene sto sentralt i vår nasjonsbygging på 1800-tallet, og tilfellet er ikke helt ulikt i de nye, afrikanske nasjonene: litteraturen ble viktig for å bygge en nasjonal bevissthet og identitet. En skriftlig litteraturtradisjon vokste fram.
I vår vestlige litteraturhistorie har Afrika, og særlig Afrikas indre, vært en slags stor hvit flekk på kartet: ukjent, eksotisk, fargerikt og barbarisk – uoppdaget og stappfullt av farer. Kolonitidens eventyrere står sentralt i vårt bilde av kontinentet: Stanley og Livingston på ekspedisjon for å oppdage Nilens utspring, litterære røverhistorier som Kong Salomos miner (Haggard, 1885), Tarzan: apenes konge (Burroughs, 1912) og Mørkets hjerte (Conrad, 1899). Handlekraftige, dynamiske hvite menn spiller hovedrollen, mens de innfødte stort sett er en skummel, sort masse uten individualitet eller personlighet, like farlig og impulsiv som naturen som omgir dem. I den grad noen afrikanere blir beskrevet positivt, er det på tross av etnisiteten deres.
I Nigeria på 1950-tallet hadde den unge forfatterspiren Chinua Achebe sett seg lei på dette. Han vakte internasjonal oppmerksomhet med debutromanen Mønsteret rakner i 1958. Her beskriver han livet, tradisjonene og skikkene i Igbo-samfunnet, og hvordan disse tradisjonene sakte går opp i liminga etter at de hvite misjonærene kommer inn i bildet. Bildet er nyansert: ikke alt var bra før misjonærene kom, og ikke alt ble dårligere etterpå. Men grunnen til at boka står som en påle i litteraturhistorien i dag, er at den skumle, sorte massen får individualitet og identitet, og at vi endelig får se dem som hele mennesker.
Det får være nok historie for denne gangen. Jeg lovte at vi skulle se nærmere på noen forfattere, og dem er det mange av.
For å ta de kanskje mest kjente først: Det er i alt ni nobelprisvinnere i litteratur som har afrikansk tilknytning. Hvis vi ser bort fra tre som først og fremst så på seg selv som franske – Albert Camus, Claude Simon og J. M. G. Le Clezio – så sitter vi igjen med seks nobelpriser til afrikanske forfattere: Wole Soyinka (1986, Nigeria), Naguib Mahfouz (1988, Egypt), Nadine Gordimer (Sør-Afrika, 1991), J. M. Coetzee (Sør-Afrika, 2003), Doris Lessing (Zimbabwe, 2007) og Abdulrazak Gurnah (2021, Tanzania). Men jeg synes vi skylder oss selv å ta en titt også forbi de aller mest åpenbare.
Kenyanske Ngũgĩ wa Thiong’o har i mange år blitt nevnt som en fremtidig nobelprisvinner. Han skriver mye om hva som har formet dagens Kenya, gjennom å fortelle om de store og små skjebnene i landets dramatiske nyere historie. Han var døpt James Ngugi, men skiftet navn på slutten av 60-tallet, og har siden skrevet på morsmålet gikuyu.
Ngũgĩ er både frittalende og politisk engasjert, og etter å ha blitt fengslet og trakassert av regimet i mange år, gikk han i eksil i utlandet.
En annen som driver og snuser borti en mulig nobelpris er Nuruddin Farah, Somalias kanskje største nålevende forfatter. Og akkurat som nevnte Ngũgĩ, har også Farah blitt tvunget i utlendighet for å være for frittalende for hjemlandets regime.
Mange kritikere trekker spesielt fram at han skriver med et sjeldent godt blikk for kvinners situasjon i Somalia.
Som en kuriositet kan det jo nevnes at han skriver bøkene sine på engelsk, som er hans fjerdespråk.
NoViolet Bulawayo fra Zimbabwe har foreløpig bare to romaner bak seg, men begge ble nominert til Booker-prisen, så hun er et navn å merke seg.
I Glory (2022, norsk tittel: Den gamle hesten) lar hun seg inspirere av Animal Farm: i en dyrefabel med humor og satirisk snert, forteller hun egentlig historien om en diktators fall. Hesten tittelen refererer til, deler mange likhetstrekk med virkelighetens Robert Mugabe.
Maaza Mengiste flyktet fra hjemlandet Etiopia sammen med foreldrene sine under borgerkrigen på 1970-tallet. Opplevelsene danner bakteppe for debutromanen hennes, Beneath the Lion’s Gaze (2010), som ble møtt med strålende anmeldelser og ble oversatt til en mengde språk (dog ikke norsk). For denne, og sin neste bok, Skyggekongen (2019), har hun mottatt en rekke priser.
I tillegg til sitt skjønnlitterære virke, er hun enda mer aktiv som essayist og aktivist i menneskerettighetsspørsmål – i tillegg til å ha fast jobb med å undervise i engelsk litteratur og kreativ skriving på flere amerikanske universiteter.
Chigozie Obioma fra Nigeria har ennå ikke fylt 40 år, men allerede fra debutromanen hans har han ofte blitt omtalt som «den nye Achebe». Den forbudte elven (2015) foregår i en nigeriansk småby, og vi møter fire brødre som rives fra hverandre etter å motta en opprivende spådom fra en lokal galning.
Obiomas bøker har, i større grad enn mange andre på denne lista, ofte en mytisk dimensjon, og han spiller mye på tradisjoner og overtro.
Afrika er et digert kontinent, med 54 nasjoner og tusenvis av forskjellige språk. Her har det vært bosatt mennesker så lenge mennesker har vært til, og fortellertradisjonene strekker seg tilbake i førhistorisk tid. Det er uråd å lage en fullstendig eller helt oversiktlig liste over afrikanske forfattere, men i tillegg til de som er nevnt, følger her et knippe forfattere som er vel verdt en nærmere kikk.
Ambisiøs roman om tre generasjoner i fortid, nåtid og fremtid i en liten landsby ved Zambezi-elven.
Slaver, tjenerskap og bærere kommer endelig til orde, og vi får et alternativt – og fornøyelig – portrett av den berømte Dr. Livingstone.
I Adichies første roman på tolv år følger vi fire nigerianske kvinner og deres skjebner. Velskrevet, stilsikker og aktuell.
Magisk og symboltung roman om en enslig forfatter i en liten nordafrikansk landsby, som kan redde menneskers liv ved å skrive om dem.
Postapokalyptisk roman stappfull av tradisjonelle legender og myter fra Okorafors Nigeria. Skal bli TV-serie på HBO.
Episk roman som tar oss gjennom to og et halvt århundre av Ugandas historie.
Komiker Trevor Noah forteller om sin knallharde oppvekst som halvt hvit, men i alle sammenhenger farget, i et Sør-Afrika hvor slik «raseblanding» var forbudt ved lov.
Diop hav vunnet mange priser for denne romanen om Alfa og hans adoptivbror Mademba, som kastes rett fra sin lille landsby i Senegal, til den totale galskap i skyttergravene under Den første verdenskrigen.
Underholdende satire om udokumenterte ivorianske immigranter i Paris, og de jobbene de må ta for å overleve.
Vivek Oji dør, og sakte får vi avdekt en sterk og annerledes oppvekstfortelling om utenforskap og seksuell identitet.
Den fransk-rwandiske tiåringen Gabys liv i Burundi tar en alvorlig vending når borgerkrigen i Rwanda begynner å komme over grensa.
Prisvinnende sørafrikansk familiesaga. På dødsleiet lover godseieren at den sorte tjenestepiken Salome skal få eie sitt eget hus, men slekta hans vil ikke etterkomme ønsket.
Tre venner fra Libya har bodd i eksil i London i flere tiår. Etter den islamske våren i 2011 blir de konfrontert med valget om å bli, eller å reise hjem igjen.
Mens frigjøringskrigen raser, murer en kvinne seg inne i sin egen leilighet i ei høyblokk i Luanda, og her forblir hun i tre tiår.
Opprørende, men håpefull, roman fra et Sudan som herjet av borgerkrig.
