På ei steinete strand står kong Agamemnon og ser ut over havet. I bukta utenfor ligger over tusen hærskip til ankers, og det er ikke den minste antydning til krusninger på det glassblanke vannet. Over dette havet kan ingen seile – i dag heller. Kongen prøver å skjule det, men bekymringa står skrevet over hele ansiktet hans.
Der han står, tenker han kanskje tilbake på hjorten han felte i den hellige skoglunden, og at han etterpå fornærmet Artemis, jaktgudinnen, ved å skryte av at han var en bedre jeger enn henne? Kanskje forbanner han sin egen selvgodhet den gangen, nå når Artemis hevner seg ved å strande flåten hans?
Kanskje tenker han på de flere titusener av soldater han har samlet for å invadere Troja, på den andre siden av havet. Kanskje har han enda større ambisjoner? Først Troja, så Ionia, så Egypt, Syria og hele Asia? Og så skal alt dette bare renne ut i sanda her på denne steinete kysten, med en hær som blir mer og mer misfornøyd for hver dag som går?
Eller kanskje tenker han på sin datter, Ifigenia? Hun som akkurat nå er på vei til ham, fordi han har lurt henne til å tro at hun skal giftes bort til Akilles, den største krigeren i hele den greske verden? Hun som ennå er lykkelig uvitende om den virkelige planen: at hun skal drepes som et offer til gudene, for å bryte Artemis’ forbannelse?
Kanskje tviler Agamemnon på seg selv, kanskje begynner han å ane at han er i ferd med å tråkke over en terskel, og at hans veldige ambisjoner har vokst seg så store at han allerede har begynt å miste sin menneskelighet? Men nei, akkurat dette siste har han nok ikke selvinnsikt nok til å skjønne: som alle greske sagnfigurer har Agamemnon sin hubris: en blindflekk, en svakhet han selv ikke kan se, og som skal bli hans bane.
Historien om den ambisiøse Agamemnon som ofrer sin egen datter for å få gudenes gunst, er hentet fra Iliaden, og den ble fortalt og gjenfortalt i hundrevis av år før Homer skrev den ned en gang på 800-tallet før vår tidsregning. Men hvis du synes det er noe vagt kjent med denne scenen, har du kanskje sett på TV-serien Game of Thrones: her ofrer tronpretendent Stannis Baratheon sin egen datter Shireen på bålet, i håp om å påvirke gudene og snu krigslykken.
Moderne adaptasjoner er i det hele tatt vanligere enn man kanskje skulle tro, og mange av historiene som ble fortalt for flere tusen år siden, er overraskende relevante også i dag.
Ta for eksempel Lena Lindgren: I Ekko – et essay om algoritmer og begjær, en bok om hvordan de store sosiale medier-selskapene bruker kunstig intelligens, datalæring og algoritmer for å få deg hekta på sine apper, bruker hun myten om Narkissos og Ekko for å illustrere sine poenger.
Når man vet hvordan den vakre Narkissos gikk fullstendig til grunne da han forelsket seg i sitt eget speilbilde, og når man kjenner den håpløse situasjonen til skognymfen Ekko, som ble dømt til aldri å kunne forme egne setninger, men kun gjenta det som ble sagt til henne, så forstår man kanskje mer av narsissister og ekkokamre i kommentarfelt rundt omkring på nettet.
Med Ekko vant hun forøvrig Brageprisen 2021 for beste fagbok.
De greske mytene er i det hele tatt veldig fleksible, og antar stadig nye former:
I Marvels filmer om superheltinnen Wonder Woman gjøres det et stort poeng ut av at hun er en amasone, de kvinnelige krigerne som er omtalt både hos Homer og historikeren Herodot – og som noen kanskje også husker fra TV-serien Xena: Warrior Princess, som rullet over norske skjermer på 1990-tallet, på tidspunkter langt unna primetime.
Robert Eggers, som står bak filmen The Lighthouse (2019), med Willem Dafoe og Robert Pattinson i hovedrollene, har i intervjuer snakket om hvordan han hentet inspirasjon fra mytene om Protevs, havguden Poseidons sønn, og Prometevs, han som hentet gudenes ild ned til menneskene. Og, når vi er inne på Prometevs: Mary Shelleys undertittel til boka Frankenstein er også nettopp Den moderne Prometevs.
Jeg må jo også nevne barne- og ungdomsbokforfatteren Rick Riordan: han har gjort stor butikk på sine bøker om Percy Jackson, en helt vanlig gutt fra USA som oppdager at faren hans er selveste havguden Poseidon. 12 år gamle Percy må til stadighet redde verden fra fabeldyr, monstre og guddommelige krefter fra den greske panteon, i en bokserie som har solgt over 180 millioner bøker på verdensbasis.
Selv er jeg veldig glad i Joel og Ethan Coens film O Brother, Where Art Thou?, en sjarmerende og absurd road-movie som riktignok er satt i de amerikanske sørstatene på slutten av 1920-tallet, men som rett og slett er en moderne, løs gjenfortelling av Odysséen, med George Clooney i rollen som Odyssevs.
Eksemplene, som du kanskje har skjønt, er mange. Men poenget mitt – poenget med hele denne artikkelen, egentlig – er dette: Selv om disse historiene ble fortalt og nedskrevet for flere årtusener siden, og befinner seg fjernt fra oss i både tid og samfunn, er karakterene – og her inkluderer jeg også gudene deres – likevel gjenkjennelige på grunn av deres menneskelighet. De drømmer, elsker, håper, begjærer og feiler, akkurat som vi gjør.
I antikken ble disse fortellingene gjerne brukt som moralske eksempler enten til etterfølgelse eller til avskrekkelse, men karakterene er like mye speilbilder av oss selv. Og historiene deres kan finne en klangbunn i oss alle, hvis vi er villige til å lytte til dem.
“It is to the Greeks that we turn when we are sick of the vagueness, of the confusion, (…) of our own age.”
Virginia Woolf, On not knowing Greek (Essay, 1925)
Under har jeg gjort et lite utvalg av bøker som alle enten henter inspirasjon fra, eller som er rene gjenfortellinger av, gamle greske myter, fortellinger og sagn. Jeg kunne ha valgt ut mange flere enn disse, men et eller annet sted må man bare sette en strek. Du kan finne flere titler i Bibliofil: Gamle sanger om igjen: Greske klassikere i ny drakt (liste)
Colm Tóibín: Navnenes hus (2017)
“Jeg lever alene i skjelvende, ensom visshet om at gudenes tid er forbi.”
Klytemnestra, Navnenes hus
Scenen jeg beskriver helt i begynnelsen, hvor Agamemnon skal ofre sin datter Ifigeneia til gudene, er en av mange svært dramatiske scener i gresk historiefortelling. Tragedieforfatteren Evripides vier et helt skuespill til dette, og i Colm Tóibíns bok Navnenes hus får vi beskrevet dramaet allerede i åpningskapittelet, da fortalt av Ifigeneias mor, Klytemnestra: senere er det hennes andre barn, Orestes og Elektra, som forteller. Historien er i store trekk basert på tre stykker av Aiskhylos’, best kjent under samletittelen Oresteia.
Colm Tóibín ble av avisa The Observer tatt med på lista over “Britains top 300 intellectuals” – til tross for at han ikke er britisk, men irsk. Han er en av Irlands fremste forfattere, og har vunnet en mengde litterære priser i løpet av sine over 30 år som forfatter.
Madeline Miller: The Song of Achilles (2011) / Circe (2018)
“I could recognize him by touch alone, by smell; I would know him blind, by the way his breaths came and his feet struck the earth. I would know him in death, at the end of the world.”
Patroklus, The Song of Achilles
The Song of Achilles er en av mange bøker som tok helt av i 2021 takket være TikToks emneknagg #BookTok. Her fortelles historien om den berømte krigeren Akilles gjennom hans venn og elsker Patroklus. Å få et nært, ømt og inderlig portrett av en figur vi stort sett bare kjenner fra antikke kilder, er utvilsomt en viktig årsak til oppmerksomheten boka har fått.
Miller ga i 2018 ut boka Circe, som ikke er en oppfølger, men hvor hun henter inn flere andre karakterer fra det rikholdige greske myteuniverset.
Louise Glück: Averno (2006, norsk utg. 2017)
“døden kan ikke skade meg
mer enn du har gjort meg skade,
mitt elskede liv.”
Averno, I.3
Nobelprisvinneren tolker, vrir og vender på historien om Persefone, fruktbarhetsgudinnen Demeters jomfruelige datter, som Hades, underverdenens hersker, røver for å gjøre henne til sin dronning. Per Pettersons norske oversettelse fikk kritikk da den kom, fordi mange mente at han “folkeliggjorde” Glücks litterære forfatterstemme, men samtidig gjør han også teksten hennes mer muntlig, og veldig lett å lese.
Louise Glück henter ofte inspirasjonen sin fra den klassiske verden, foruten i Averno er dette kanskje mest tydelig i diktsamlingene The Triumph of Achilles (1985), Meadowlands (1997) og Vita Nova (1999). Ingen av disse er riktignok oversatt til norsk, men hun skriver på et veldig overkommelig engelsk.
Pat Barker: The Silence of the Girls (2018) / The Women of Troy (2021)
“Men carve meaning into women’s faces; messages addressed to other men.”
The Silence of the Girls
I antikk historiefortelling, og egentlig helt fram til moderne tid, har kvinner ofte blitt redusert til “kona til” eller “datteren til” de mer aktive mannlige helteskikkelsene: enten skal kvinnene erobres, eller deres ære skal forsvares. Uansett er det mennene som slåss over dem, som får all oppmerksomheten.
Bookerpris-vinnende Pat Barker har sett seg lei på dette, og gjenforteller her historien om trojanerkrigen fra kvinnenes synsvinkel, i hovedsak fortalt gjennom Briseis, en prinsesse av Troja som blir gitt til Akilles som sengekamerat etter byens fall.
En tredje bok er på vei.
Margaret Atwood: Penelopiaden (2005)
“Så hva skal man tro om at gudene ikke ville at jeg skulle lide? De bare erter. Jeg kunne like gjerne ha vært en herreløs hund, en som ble pælmet ned med steiner eller fikk satt fyr på halen sin for deres fornøyelses skyld. Det de elsker smaken av, er ikke dyrs fett og knokler, men våre lidelser.”
Det uavhengige skotske forlaget Canongate Books startet i 2005 en bokserie hvor de inviterte forfattere til å skrive gjenfortellinger eller kommentarbøker til myter fra hele verden. Blant forfatterne som har bidratt finner vi bl.a. Ali Smith, David Grossman, Olga Tokarczuk og A. S. Byatt.
Et av de første bidragene som ble utgitt, var Margaret Atwoods Penelopiaden. Og der hvor Odysséen handler om Odyssevs, handler Penelopiaden om Penelope, kona hans. Hennes rolle har tradisjonelt vært som det trofaste dydsmønsteret, som tålmodig venter på sin mann når han drar vekk på krigstokt, og som avviser alle pågående beilere og forblir ærbar, selv når det tar 20 år før han kommer tilbake. Hun har blitt framstilt som nøysom, underdanig – og egentlig ganske kjedelig.
Når Atwood lar Penelope selv fortelle, møter vi derimot en hvassere, morsommere og mye mer interessant karakter. Med brodd og vidd forteller hun sin opplevelse av å sitte etterlatt på et vindblåst gods sammen med svigerfamilien mens ektemannen suser omkring på det ene eventyret etter det andre.
Daniel Mendelsohn: En odyssé – en far, en sønn og et epos (2017)
Man vet egentlig aldri hvor utdannelse fører hen; hvem som vil lytte, og hvem som, i visse tilfeller, vil stå for undervisningen.
Mendelsohn er professor i humanistiske fag ved Bard College i New York, og skulle i 2011 holde en seminarrekke om Homers Odysséen. Til hans overraskelse ønsket hans 81 år gamle far også å melde seg på, og den gamle mannen deltok hver uke, side om side med studenter som knapt var en fjerdedel så gammel.
Etter at seminarene var overstått, dro far og sønn samme sommer på en temareise for å følge Odyssevs’ mulige reiserute gjennom det østlige Middelhavet. Det skulle bli noe av det siste de to gjorde sammen: etter et fall den høsten, forverret farens helse seg betydelig, og han døde året etter.
Akkurat som tittelen sier, er denne boka både en innføring i et av de viktigste verkene i litteraturhistorien, og et vakkert portrett av en far, skrevet av sønnen hans. Resultatet er både lærerikt, underfundig, og ikke så rent lite rørende.
Stephen Fry: Mythos (2017) / Heroes (2018) / Troy (2020)
“It is their refusal to see any divine beings as perfect, whole and complete of themselves, whether Zeus, Moros or Prometheus, that makes the Greeks so satisfying.“
Stephen Fry, Mythos
For oss nordmenn er kanskje Stephen Fry kjent som skuespiller i Blackadder eller i humorduoen Fry & Laurie, sammen med Hugh Laurie – eller du har kanskje sett ham som mangeårig vert i spørre- og humorprogrammet QI på BBC.
De siste årene har han konsentrert seg om antikkens Hellas. Fry er både intelligent, satirisk og veldig underholdende selskap når han gjenforteller de greske legendene og mytene til et moderne publikum.
Et fjerde bind, The Odyssey, har nettopp kommet ut.
Jeff Wright: Trojan War – The Podcast og Odyssey – The Podcast
Jeff Wright jobber som profesjonell forteller, og reiser rundt på skoler og universiteter, hovedsaklig i USA, og gjenforteller greske sagn og historier på heltid.
Jeg lastet ned hele Trojan War – the Podcast før en lengre biltur, og har vel sjelden tatt færre pauser enn når jeg har hørt Wright over høyttaleranlegget i bilen. Han er rett og slett en glimrende forteller, og i bolker på 30-50 minutter levendegjør han karakterene, deres motiver, og gjør selv ganske kompliserte plottlinjer og uklarheter tydelige og forståelige.
Alle omslag er hentet fra de respektive forlag. Forsidebilde: Jose Antonio Gallego Vázquez/pexels.com
