Døden. Det høres fryktelig alvorlig og tungt ut. Og slik skal det kanskje også være – det er en alvorstynget jobb å oppsummere et helt liv, å akseptere at ting faktisk må ta slutt, og å lyse fred over noens minne.
Men behøver det bare å være sånn? Er det ikke noe dypt absurd ved døden også? Og er det ikke veldig befriende når noen holder en morsom minnetale i begravelsen, og man endelig kan le sammen?
I dette innlegget samler vi tre bøker som behandler døden på litt uvante måter.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (2021)
Den danske sjømannen Christian forliser og driver i land på den avsidesliggende stillehavsøyen Tikopia. Øyen har bare ressurser til å fø 989 mennesker. Barn som blir født uten tillatelse, må derfor ubønnhørlig dø. Det er naturligvis grusomt, men i denne kulturen ser de annerledes på døden enn vi gjør i dag. Christian får en sønn, Christian 2., som reiser til Europa. Med sitt naturlige forhold til døden og til avdøde, og til vår kulturs tabuer og overtro, vokser det fram et begravelsesbyrå. Det går siden i arv i generasjoner, hver generasjon med sine eksentriske og til dels abnorme personer.
Uthaug kommer inn på mange ulike tabuer i denne boken. For å like denne romanen må man ha litt mørk og burlesk humor. Men historien er desto mer original og levende. Uthaug har også samlet mye kunnskap om riter knyttet døden og hvordan våre tradisjoner har endret seg. Og både personer og miljøer gjennom århundrene virker troverdige. Språket er lett å lese, og hoppene mellom nåtid og fortid skaper dynamikk.
Anbefalt av Reidar Bjorvatn
Tor-Håkon Gabriel Håvardsen: En seksti under (2019)
Kan asken din skytes opp i verdensrommet? Er det faktisk mulig å fryses ned, for å bli tint opp igjen i framtida? Dette er et par av spørsmålene Tor-Håkon Gabriel Håvardsen svarer på i En seksti under. Forfatteren, som kanskje er mest kjent for å skrive krim- og skrekkbøker, har også i en årrekke jobbet som gravferdskonsulent, så man skal ikke ta ham på fagkunnskapen.
Selv er jeg ganske nysgjerrig på hvordan det kan være å ha en slik jobb, og jeg tar meg iblant i å lure på hvordan det er å balansere det ekstremt prosaiske med jobben – å håndtere døde kropper – med den medmenneskelige delen – å gjøre jobben på en verdig måte, spesielt i møte med etterlatte. Når jeg ser responsen Håvardsen får på sin TikTok-konto, hvor han svarer på innsendte spørsmål på sin varme, ærlige og humoristiske måte, skjønner jeg at det er flere som deler min nysgjerrighet.
Med denne boka klarer Håvardsen å balansere mellom folkeopplysning, dyneløft og brutal humor. Resultatet er rørende, makabert, lærerikt – og svært underholdende.
Anbefalt av Tore Aune Fjellstad
Jan Jakob Tønseth: Muntre dødsdikt (2015)
Ingen skal si at det er noe som helst nytt ved å skrive dikt om døden: her følger Jan Jakob Tønseth opp en urgammel praksis vi kan spore tilbake gjennom Dylan Thomas, innom Wergeland og Shakespeare, via middelalderens japanske dødsdikt, videre gjennom antikke greske elegier og bibelske salmer, helt tilbake til noen av de eldste skriftene vi har, 4-5000 år gamle leirtavler fra Sumer og Babylon.
Jeg vil likevel hevde at det så langt er få som har klart å skrive så veldig festlig om døden. Tønseth tar utgangspunkt i sin egen diagnose – han ble operert for brystkreft i 2013 – og gir oss en dagboksaktig strøm fylt med litterære referanser, underfundige koblinger og humoristisk snert. Noen oversettelser av klassiske dikt er også tatt med. Denne diktsamlinga er en snurrig blanding av høylitterær stil og dagligdagse observasjoner, og ja: sjarmerende og morsom.
Anbefalt av Tore Aune Fjellstad
PS! Det ville være tjenesteforsømmelse å unnlate å nevne TV-serien som på mange måter er naturlig reisefølge sammen med disse bøkene: Six Feet Under (2001-2005). Her følger vi nettopp en familie hvor far i huset driver et lite begravelsesbyrå hjemmefra. Familien styrtes ut i en krise når far brått dør på julaften. Serien vant omtrent alt som kunne vinnes av priser i løpet av sine fem sesonger, og er vel verdt en titt.