På 1960-tallet fikk en hel generasjon unge latinamerikanske forfattere ganske brå suksess internasjonalt, i det som gjerne kalles den latinamerikanske blomstringen (Latin American Boom på engelsk). Vi snakker om Julio Cortazar, Mario Vargas Llosa, Gabriel Garcia Marquez og de gutta der. Og jeg sier gutta med overlegg – de som slo gjennom, var nesten utelukkende unge menn.

En sjanger som oppsto blant alle disse nye forfatterstemmene, og som vi i dag helst forbinder dem med, er det vi kjenner som magisk realisme. Her kan overnaturlige eller surrealistiske elementer opptre som fullstendig naturlige deler av ellers realistiske fortellinger.

I dag snakkes det ofte om at Latin-Amerika er midt i en ny forfatterboom, men denne gangen er det de unge kvinnene som leder an. De har beholdt mange trekk fra den magiske realismen, men der hvor gamlegutta gjerne har blitt kritisert for å være ganske akademiske, intellektuelle og, tja, virkelighetsfjerne, er dagens kvinnelige forfattere langt mer jordnære: de skriver inngående og satirisk om samfunnet de lever i, om migranter, om korrupte politikere, om narkotikahandel, om vold mellom kjønnene.

Bøkene deres er også langt mer moderne i stilen: disse kvinnene skriver med stor stilistisk selvtillit, og er like uredd for å låne trekk fra den gotiske skrekkromanen og film noir som fra det biografiske essayet.

Latinamerikansk litteraturhistorie har stort sett vært historien om de store mennene: Med Isabel Allende som et hederlig unntak, er kvinner som for eksempel Norah Lange og Clarice Lispector på ingen måte like allment kjent som sine samtidige, mannlige motstykker. Men kanskje er det nettopp de selvsikre og drivende dyktige kvinnelige forfatterstemmene vi vil huske fra 2010- og 20-tallet, når vi ser tilbake på latinamerikansk litteraturhistorie om en 50 års tid?

Det er lov å håpe.


Foto: Diego Berruecos / Cappelen Damm

Valeria Luiselli

Den meksikanskfødte diplomatdatteren Valeria Luiselli vokste opp i USA, Costa Rica, Sør-Korea og Sør-Afrika, før hun flyttet tilbake til Mexico som 16-åring. Studiene hennes tok henne innom India, og hun har i voksen alder bodd både i Frankrike og Spania, før hun nå bor og jobber i New York.

Hun blir ofte kalt en litterær sensasjon: bøkene hennes har blitt oversatt til mer enn tyve språk, og det hagler med superlativer og litterære priser. Hun skriver mye om aktuelle samfunnsspørsmål, særlig situasjonen for mennesker med minoritetsbakgrunn og migranter på den meksikansk-amerikanske grensa – et nærliggende tema for henne, som har jobbet som tolk for migrantbarn.

I Arkiv over bortkomne barn kommer vi tett på nettopp disse barna, som blir sendt nordover av fortvilte, men velmenende slektninger. Med kun det aller mest nødvendige i en sekk, må de prøve å komme seg over grensa til et forhåpentligvis bedre liv enn det de reiser fra. Mange av dem dør på veien.

Finn bøkene hennes i Bibliofil:


Rita Indiana

Rita Indiana har mange ansikter. Hun har fremstått blant annet som undergrunnsforfatter, androgynt moteikon, teatralsk popmusiker, politisk aktivist og forkjemper for homofiles rettigheter.

Akkurat som forfatteren selv er bøkene hennes så mangfoldige at de er utrolig vanskelig å beskrive, men hun skriver i et skjæringspunkt et sted mellom magisk realisme, samfunnssatire og science fiction. Hun streifer innom temaer som feminisme, teknologi, politikk, punkmusikk, kjønnsidentitet og mange andre ting.

Den merkverdige Tjenestepiken til Omicunlé foregår i et Karibia som er rammet av en økologisk katastrofe. Boka handler i utgangspunktet om ei ung fattigjente som drømmer om en revolusjonerende, men kostbar, kjønnsskiftebehandling. Handlinga raser imidlertid avgårde med et nesten frenetisk tempo, og her hoppes det fram og tilbake både i tid og mellom forskjellige karakterer, så noe handlingsreferat er bare å glemme.

Rita Indiana er et fascinerende litterært bekjentskap, og det er vel verdt å ta turen innom hennes ganske forskrudde univers.

Finn bøkene hennes i Bibliofil:

Stillbilde fra musikkvideo: “La Hora De Volvé” (Youtube)

Foto: Vale Fiorini / Camino forlag

Selva Almada

Latin-Amerika er et farlig sted å være kvinne: her finner man mange av landene i verden med høyest andel kvinnedrap. Denne bølgen av kjønnsbasert vold er kjent under et eget begrep, femicidio. De siste årene har det vokst fram en grasrotbevegelse i mange land i regionen med slagordet ni una menos (ikke en [kvinne] mindre), som organiserer store protestmarsjer, kvinnestreiker og andre aksjoner.

Argentinske Selva Almada er i utgangspunktet en skjønnlitterær forfatter, hun er også professor i litteratur, men med Døde jenter har hun skrevet ei bok som mest må kunne kalles true crime. Her undersøker hun tre drapssaker fra nær fortid: 19 år gamle Andrea, som ble knivstukket og drept i sin egen seng, 15 år gamle María Luisa, som ble voldtatt, kvalt og slengt i ei grøft, og 20 år gamle Sarita, som ble funnet skamfert ved en elvebredd. I arbeidet med disse enkeltsakene løfter hun også blikket, og belyser femicidio som samfunnsfenomen.

Døde jenter er fascinerende, og opprørende, lesning.

Finn “Døde jenter” i Bibliofil


PS!

Dette kunne ha blitt en mye lenger bloggpost – jeg kunne for eksempel skrevet om Mariana Enriquez, Samantha Schweblin, Carmen Maria Machado, Fernanda Melchor eller Gabriela Cabezón Cámara. Til slutt falt valget på disse tre du nettopp har lest om. Men her har du en liste i Bibliofil med flere gode bøker å velge mellom: Tøffe damer fra Latin-Amerika