Er du klar for en liten historietime? Vi skal innom et myteomspunnet slag, demokratiets vugge, og et legendarisk folk – og avrunder med noen lese- og lyttetips til slutt, hvis du finner ut at alt dette kan fenge deg.


Vi befinner oss i den østlige delen av Middelhavet, snaue 500 år før vår tidsregning (fvt.). På denne tida er det perserne som dominerer denne delen av verden. Keiseren, Xerxes, hersker over et landområde som strekker seg helt fra dagens India i øst, til Egypt og Libya i vest, og i nord gjennom Lilleasia og helt opp til dagens Bulgaria. Nå har han sett seg ut noen steinete øyer og landtunger litt lenger vest i havet som den neste naturlige utvidelsen av riket sitt.

Situasjonen i år 490 fvt. De greske øyene blir ganske små mot denne giganten i øst. (Kart fra Wikipedia)

De spredte bystatene som befolker denne ulendte regionen, som vi i dag kjenner som Hellas, er imidlertid ikke veldig gira på å bli innlemmet som perifer, vestlig provins i et digert keiserrike. Spartanerne, helt sør på den greske halvøya, er faktisk så lite gira at de kaster de persiske sendebudene ned i en brønn da de kommer for å be dem om å underkaste seg.

Keiser Xerxes’ far, Dareios, mislyktes med et invasjonsforsøk ti år tidligere: da den persiske hæren gjorde landfall ved landsbyen Marathon, sto athenerne klare. De sendte den tallmessig overlegne perserhæren hjem igjen i skam, etter et forsmedelig nederlag på det sumpete slettelandet like øst for Athen. Det må ha vært en skikkelig torn i siden for det storslåtte persiske verdensriket, som er beregnet til å ha inneholdt opp mot 44% av jordas befolkning i denne perioden.

Utpå vårparten i året 480 fvt. reiser keiser Xerxes personlig i spissen for en gigantisk invasjonsstyrke. Reisen er riktignok ikke uten startvansker: Over Hellesponten, sundet mellom Europa og Asia, blir det bygget to kilometerlange pontonbroer, men de blir ødelagt av en storm. Forbannet og frustrert får kongen mennene sine til å straffe selve havet. Og i det mildt sagt komisk-absurde bildet av hundrevis av menn med pisker og rødglødende jern som slår og banner og skriker mot vannet, så aner vi at dette kanskje begynner å bli personlig for Xerxes.

«Ta DEN, havet!» (trykk fra 1909, kunstner ukjent)

Havet oppfører seg pent etter avstraffelsen, et andre forsøk på brobygging lykkes bedre, og snart arbeider de 100 000 – 200 000 soldatene seg vestover langs den greske kysten, skjermet til havs av en like enorm flåtestyrke.

Men grekerne, vet du – de lar seg ikke skremme av at det er noen soldater på vei. Samtidig som Xerxes nærmer seg fra nordvest, er det olympiade! Her skal det løpes, hoppes, brytes og kastes – og det er strengt forbudt å gå til krig mens olympiaden foregår. I Sparta, hvor de fremste krigerne holder til, er det i tillegg tid for en stor religiøs festival, karneia, som også forbyr krigshandlinger. Så her er det utelukket å drive og slåss – utenfor bryte- og bokseringene, vel å merke.

Etter hvert skjønner nå likevel grekerne at de kanskje burde foreta seg noe før dette går helt galt. En av Spartas to konger, Leonidas, blir unntatt fra forbudet mot krigføring, og får ansvar for å lede en styrke for å avskjære Xerxes’ armé. Han tar med seg livgarden sin, 300 av spartanernes beste soldater, og samler sammen noen tusen mann fra forskjellige byer på veien opp til en smal kyststripe som perserne må passere på veien sørover. Dette stedet heter Thermopylene, et navn som kan oversettes med «de varme portene»: stedet er kjent for sine varme kilder.

Som du kanskje skjønner, er ikke en styrke på noen få tusen en særlig match for flere hundre tusen mann. Og målet er heller ikke å vinne. Leonidas får et rent selvmordsoppdrag, og det er her vi finner hovedårsaken til at vi fortsatt snakker om akkurat dette slaget, to og et halvt tusen år senere: Det standhaftige, lojale heltemotet i møtet med den uunngåelige undergangen. Leonidas’ oppgave er å holde passet så lenge han kan makte, for å kjøpe tid for resten av de greske statene til å samle den hæren som de håper skal kunne slå perserne.

Når perserne kommer frem mot Thermopylene, blir Xerxes i villrede. Deres ferd så langt har vært ganske hendelsesløs. Alle som har sett giganthæren hans komme buldrende, har flyktet vekk i vill panikk – men her møter de noen som ikke har tenkt seg noe sted. Emissærene som sendes bort til det smale passet, får se en overraskende liten kontingent med greske soldater, som driver og trener og grer hverandres lange hår. De virker merkelig avslappet, situasjonen tatt i betraktning, og stemningen er nesten munter.

Xerxes får etterhvert rede på at det er spartanere som holder passet, de fremste soldatene i hele den greske verden, og at de har tenkt seg til å holde stand. Fire dager går med til å forhandle, meldinger går fram og tilbake mellom leirene, stadig tøffere i tonen. Persernes siste utspill, en skarp ordre om å legge ned våpnene, blir møtt med svaret «Molon labe!» Kom og ta dem! – og så er det også slutt på tålmodigheten.

Og så blir det mye av dette. (illustrasjon fra 1900, kunstner ukjent)

Selve slaget skal jeg ikke beskrive i detalj, andre har gjort det langt bedre enn meg, inkludert noen av dem jeg tipser om helt nederst i dette innlegget. Men til slutt går det som man kunne forvente: etter å ha slått tilbake bølge etter bølge av krigere i to samfulle dager, blir grekerne forrådt av en landsmann, Efialtes, som viser perserne en hemmelig sti over fjellet. Leonidas, som nå er i ferd med å bli omringet, sender hjem alle som ønsker å redde livet. Idet den tredje dagen gryr, står det tusen mann igjen i passet, inkludert Leonidas’ 300, og de blir drept til siste mann av persiske bueskyttere. Men de rakk å ta med seg 10-20 000 persere i døden.

Som en epilog til Leonidas’ offer kan jeg nevne at det er grekerne som, etter mange tilbakeslag, seirer til slutt. Kort tid etter Thermopylae reiser Xerxes med en del av hæren tilbake til Asia, og overlater resten av invasjonen til sin general, Mardonius. Det er mulig han senere angrer på denne avgjørelsen, for Mardonius kåler det til neste sommer. Etter å ha herjet rundt og brent ned flere byer, deriblant Athen, møter han en forent gresk armé på slettelandet utenfor byen Plataiai. Overmodig, idet grekerne tilsynelatende flykter, blir han lurt inn i et bakhold og blir så grundig slått at Xerxes må gi opp ambisjonen om å erobre Hellas.

En stele av kong Xerxes, i det lille som er igjen av hans enorme kongelige palass i Persepolis.

Ettertida har gjort et veldig stort nummer av de hendelsene jeg nå har skissert opp. Og det er kanskje ikke så rart, for Leonidas’ heroiske last stand var, og er, en veldig symboltung handling.

Aller først kan en jo for eksempel tenke seg hva Thermopylae gjorde med kampviljen og moralen til de to stridende styrkene: hvis noen ganske få greske soldater kan stelle i stand så mye trøbbel for verdens mektigste hær, hvor mye mer kan vel ikke de samlede greske styrkene, titusenvis i tallet, kunne få til?

Mange historikere har poengtert hvordan Xerxes, den eneveldige herskeren, i realiteten var den eneste virkelig frie personen i hele det persiske samfunnet, mens han møtte en gresk hærstyrke som besto av frie menn, som alle hadde stemmerett og full egenbestemmelse over sine liv. Sånn sett representerer Thermopylae demokratiets kamp mot tyranniet.

Leonidas ble dyrket som helt i det greske samfunnet i de påfølgende århundrene, og hans stoiske standhaftighet og offervilje har blitt sett som et ideal til etterfølgelse helt opp til våre dager. Det er vanskelig å se for seg at vi ville fått framveksten av ikke bare demokratiet, men også hele den greske kulturen, med sin filosofi, vitenskap, litteratur, teater og billedkunst, ville sett radikalt annerledes ut hvis de ikke hadde fått utvikle seg uavhengig av en ekstern hersker. Uten Thermopylae, ville for eksempel ikke Alexander den store ha kunnet utført sitt livsverk. Han gjorde til slutt gjengjeld mot perserne da han, i spissen for en gresk hær, erobret hele riket deres 150 år senere, og han er ansvarlig for å spre hellenismen over store deler av den antikke verden. Dette påvirket i sin tur romerne, som baserte mye av sin kultur på den greske. Hele den europeiske kulturkretsen ville dermed sett ganske annerledes ut med et annet utfall for 2 500 år siden.

Denne kulturen, i tilfelle du var i tvil. «Skolen i Athen», Rafael, 1510 (Bilde: Wikimedia Commons)

Dette siste har, spesielt i de siste par hundreårene, også blitt tatt til inntekt for et østen-mot-vesten-perspektiv, hvor diverse nasjonalistiske grupper stadig bruker Leonidas som galleonsfigur i et forsvar mot «hordene fra øst». Dette perspektivet dukker opp i innvandringsdebatter, i den amerikanske våpendebatten, og mange andre steder. For å si det sånn: hvis du ser noen med «molon labe» på t-skjorta, er det sannsynligvis liten tvil om hvor vedkommende står politisk. Det blir litt som når du ser ei gruppe som bruker vikingestetikk og runer som tunge identitetsmarkører: hakekorset er dessverre sjelden langt unna.


Det spartanske skjoldet, hoplon, med bokstaven L for Lakonia.
(grafikk: Wikimedia Commons)

Om spartanere

Når en leser historie, hører det til sjeldenhetene at et folkeslag er utstyrt med en helt egen personlighet. Men dette gjelder til overmål for spartanerne.

Du kjenner kanskje til ordet lakonisk? Lakonisk tale er kortfattet, ofte bitende ironisk. Hvis jeg sier at området rundt byen Sparta heter Lakonia, er det kanskje lettere å legge sammen to og to. Ordet lakonisk betydde opprinnelig: slik som de fra Lakonia gjør.

Spartanerne var kjent (eller beryktet) allerede i samtida for sine ordknappe tilsvar og snappy one-liners. Historikeren og filosofen Plutark, verdens første essayist, brukte ei hel bok på å samle minneverdige lakoniske sitater. Og eksemplene er mange. Ta for eksempel Alexander den stores far, Filip II: han hadde slått ned alle de andre greske statene, og Sparta sto nå for tur. Han sendte en høflig forespørsel med truende undertoner: «Skal jeg komme til Lakonia som venn eller fiende?». Svaret fra sparta var absolutt av det lakoniske slaget: «Ingen av delene». Underforstått: du skal ikke komme hit i det hele tatt. Nye beskjeder ble sendt: «Hvis jeg invaderer Lakonia vil dere bli utslettet, og aldri reise dere igjen». Enda kortere svar denne gangen: «Hvis». Filip endte med å droppe invasjonen av Sparta.

Eller, for å nevne et eksempel fra Thermopylene: Den spartanske soldaten Dienekes overhørte noen si at persernes bueskyttere var så tallrike at pilene deres dekket solen og mørkla himmelen. Han svarte: «Dette er gode nyheter! Da kan vi slåss i skyggen».

En får inntrykket av at å snakke med en spartaner var litt som å skulle snakke med en av Clint Eastwoods mest hardkokte filmkarakterer, alltid klar med en bitende replikk for å sette deg på plass. Men så kom de også fra et av de aller strengest organiserte samfunn i hele den antikke verden. Et samfunn som var bygget opp med ett eneste mål for øyet: å skape soldater. Nyfødte barn ble grundig undersøkt, og de med misdannelser eller deformiteter fikk aldri vokse opp. Å dø i barsel var regnet som like ærerikt som å dø på slagmarka, så ærerikt at nettopp disse to gruppene var de eneste som fikk navn på sine gravsteiner, alle andre ble begravet anonymt.

Alle gutter ble flyttet hjemmefra ved syv års alder og sendt til militærtrening. Her fikk de såvidt nok mat til å klare seg, men aldri nok til å spise seg mette. De ble også oppfordret til å stjele for å overleve, men ble hardt straffet dersom de ble tatt. Men de fikk også opplæring i filosofi (jeg antar stoisismen må ha vært en grei match) og retorikk. Avstraffelser kunne forventes hvis man f.eks. ikke klarte å svare på lærerens spørsmål på en tilstrekkelig kort og konsis – eller lakonisk – måte. Når du leser denne lite kortfattede artikkelen forstår du kanskje hvor dårlig jeg ville klart meg på en slik skole.

Det spartanske samfunnet var unikt i antikkens Hellas ved at også jenter fikk utdannelse. De trente riktignok ikke særlig på strid, men desto mer på musikk, dans, sang og poesi, i tillegg til å lære lesing, skriving og filosofi. Når de ble voksne kunne de også forvente en større status, makt, eiendomsrett og respekt enn sine medsøstre i resten av den klassiske verden. Men også de fikk den samme strenge oppdragelsen som sine brødre, og de samme forventningene til nøkternhet, disiplin, mot og lydighet – kort sagt, en bokstavelig talt spartansk livsstil.

Spartanerne etterlot seg ingen store kunstverker, ingen prangende byggverk – hovedstaden Sparta var kjent for å se mer ut som en stor, uorganisert landsby enn en hovedstad. Men de etterlot en arv av et annet slag: et bevis på hvor langt man kan nå med stram disiplin, rak rygg og et uuttømmelig lager av one-liners.

Derfor sitter jeg og skriver om dem, to og et halvt tusen år senere – og det er derfor du sitter der og leser dette nå.


Et tegnet blodbad

Den kanskje mest kjente gjenfortellingen av historien om dette slaget, er tegneserieromanen «300» av Frank Miller og Lynn Varley fra 1998.

Her følger vi Leonidas og hans utvalgte menn fra noen få dager før slaget, til dets uunngåelige konklusjon.

Denne ekstremt stilistiske tegneserien ble til en fargesprakende voldsorgie av en film i 2007. Den filmatiseringen førte med seg en hel bølge av testosterondryppende, CGI-tunge filmer og serier inspirert av antikke kriger og slag – som Spartacus (2010), Clash of the Titans (2011) og Immortals (2011).

Tegneserien er langt mer vellykket, spesielt i Frank Millers umiskjennelige strek. Men du må tåle litt blod og gørr på veien.

Finn boka i Bibliofil


Nærbilde av et slag

Dette er en av de beste historiske romaner jeg har lest.

Mange forfattere går seg helt bort i grafiske beskrivelser av krigens mekanikk, mens individene forsvinner helt i det fryktelige teateret som en slagscene tross alt er. Til slutt har man lest ei forsåvidt spennende nok historie, men uten særlig emosjonell klangbunn.

Steven Pressfield er en av de få forfatterne jeg har lest som virkelig trenger inn under panseret til soldater i krig, og prøver å finne ut hva som går rundt i hodene deres. Leonidas og soldatene hans er langt mer interessante karakterer her enn i de fleste andre fremstillinger i film- og bokform.

Pressfield skal i tillegg ha takk for at også de kvinnelige karakterene framstår som så mye mer enn pappfigurer som mannfolka i liten grad trenger å forholde seg til.

Godt språk, troverdige karakterer og dialog som virkelig flyter: Rett og slett ei imponerende bok.

Finn boka i Bibliofil


Fra Marathon til Thermopylae

Conn Iggulden er et av de mest kjente navnene innen historisk litteratur. Han har tidligere skrevet serier om Julius Cæsar, Djengis Khan og rosekrigene, og nå er han i gang med en serie fra antikkens Hellas.

I «The Gates of Athens» forteller han historien om Xanthippus, en historisk figur: hans sønn, Perikles, regnes som den viktigste statsmann i antikkens Hellas og regjerte over det som gjerne kalles «den greske gullalderen». Vi får også perspektiver fra andre kjente historiske figurer.

Hvis du har lest noen av Igguldens bøker før, vet du hva du kan forvente: solid håndverk. Språket er drivende, høydepunkter og cliffhangere kommer tett, og dette er ei bok du kan blåse gjennom på en ettermiddag.

Finn boka i Bibliofil


Et historisk mesterstykke

Tom Holland er kjent som en dreven formidler av klassisk og middelaldersk historie, både i bøker og på radio og TV.

I Perserkrigene tar han for seg nettopp striden mellom det mektige persiske riket og de greske bystatene. Språket hans har et høyt driv, det er nesten så en lures til å tro at det er en spenningsbok man leser, men han har også gjort et beundringsverdig researcharbeid, så her er det mye substans i stoffet.

Dette er boka å begynne med hvis du vil lære mer om denne utrolig fascinerende perioden av historien.

Finn boka i Bibliofil


Dan Carlin: kongen av historiepodkast

Når vi først snakker om formidlere, men i et litt annet format – podkast – er det umulig å komme utenom Dan Carlin. Hans podkastserie «Hardcore History» har holdt det gående siden 2006, og episodene har blitt bare lengre og lengre og mer og mer underholdende.

I episode 56-58, «Kings of Kings» konsentrerer han seg om historien til perserriket, og bruker mye tid på å fortelle, og jeg understreker, virkelig fortelle, om konfliktene med grekerne, fra før de feilslåtte invasjonsforsøkene i 490 og 480 fvt., helt til Alexander kom og utslettet dem fullstendig.

Carlin er ingen historiker, men han er en historieforteller av rang, og gjennom et vell av primærkilder maler han ut personlighetene til de ulike historiske figurene så glimrende, at jeg ble litt deppa da det var over etter snaue 13 timer (jeg hørte på dette på lange bilturer). Heldigvis har han også spilt inn mye annet snadder for oss historienerder!

MERK! Disse episodene kan høres direkte fra dancarlin.com, eller på Apple Podcasts.


PS!

I overskriften står det at det er 2,500 år siden – og det er det faktisk! Dagen i dag, mandag 20. september 2021, markerer to og et halvt tusenår siden Leonidas ble forrådt av Efialtes, og mistet livet. Hvis du reagerer på at regnestykket 480 (fvt.) + 2021 blir til 2501 år, kan jeg påpeke at vår kalender ikke inneholder noe år 0 – null – , men derimot går rett fra -1 til +1. Du må derfor trekke et år fra dette regnestykket.

Datoestimatet har riktignok noe feilmargin, da ingen dato er oppgitt i de historiske kildene. Men datofestingen av en solformørkelse som fant sted da Xerxes krysset Hellesponten, og at det måtte en fullmåne til for at den persiske hæren kunne få sneket seg over den ulendte fjellstien ved Thermopylene midt på natta, faller det på 20. september som den mest plausible av flere forsåvidt også ikke usannsynlige datoer.