Kjersti Annesdatter Skomsvold er en norsk forfatter fra Oslo. Hun har et variert forfatterskap med både romaner, barnebøker og diktsamling. Hun debuterte i 2009 med den lille boka Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg som vant Tarjei Vesaas debutantpris. Bøkene hennes blir oversatt til over 20 språk og hun har vunnet flere priser.
Jeg falt pladask for denne forfatterens skrivestil da jeg las debutboka Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. En underfundig liten bok med den rare og sjarmerende karakteren Mathea. Hun er blitt enke etter at mannen Epsilon døde og prøver å finne ut hvordan hun skal leve alene. En liten bok om den store ensomheten. Her er hvordan boken starter:
Jeg har alltid likt å bli ferdig med ting. Ørevarmere, vinter, vår, sommer, høst. Epsilons yrkesliv. Få det gjort. Og denne utålmodigheten fikk følger den gangen Epsilon ga meg en orkidé til bursdagen min. Det var ikke en orkidé jeg ønsket meg mest, jeg har aldri skjønt vitsen med blomster, de skal bare visne en gang uansett. Mest ønsket jeg meg at Epsilon skulle pensjonere seg. “Men jeg trenger et fristed fra…” og det så ut som han skulle si “tosomheten”, men så sa han “nakenheten”. “Er det meg du sikter til?” sa jeg. “Jeg nevner ikke navn”, sa han.
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, s. 7
Reserver Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg i Bibliofil her
Skomsvold er rammet av sykdommen ME og skrev debutboka over mens hun var syk. Hennes andre bok Monstermenneske, er en rak motsetning til første boka, i hvert fall i størrelse. Her beskriver hun hennes opplevelse med sykdommen og om prosessen å skrive debutboka. Hun sier selv det ikke er en biografi, men en roman med biografiske trekk. Målet var ikke så skrive en bok om ME, men en roman som følger et menneske som har ME. Du kan lese mer om det i dette intervjuet i Dagsavisen.
Det jeg liker med Skomsvolds bøker er den litt sære, men vakre stilen, og hvor variert hun skriver. Ingen bok er lik den andre. Noen er lettere å lese, slik som Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, mens andre måtte jeg ha to gjennomlesinger før jeg skjønte hva den egentlig handlet om, slik som 33. Men, etter andre gjennomlesing ble den også bedre. Bøkene har et litt lavere tempo og et språk som får deg til å tenke. Karakterene er ofte litt sære og historiene handler gjerne mer om det personlige og psykiske enn faktiske hendelser.
Det er som om det blir sterkere for meg, savnet av Samuel, eller savnet av en fremtid, jo nærere jeg kommer fortiden, det dødelige blå som farger føttene til Ferdinand, kryper oppover leggene mine… Det er ikke lett å skille Ferdinand og meg selv fra hverandre, han er som en siamesisk tvilling jeg trodde var operert bort, men det må være Ferdinand som følger meg hakk i hæl, tanken på Ferdinand klenger seg til meg som en hundelort på skoen… Ett av de få menneskene jeg virkelig har elsket, og straffen er at det ikke er noen jeg er i stand til å hate mer, det må være den verste straffen. Hadde jeg enda hatet han, da ville alt vært lettere.
33, s. 23-24
Hvis du ble nysgjerrig på denne forfatteren anbefaler jeg å lese Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og hennes nyeste bok I dag jeg, i morgen du. I dag jeg, i morgen du har en litt lik tematikk som debuten, med tanke på å finne sin egen vei alene. Peter Venn bor i leiligheten over moren sin og påvirkes hele tiden av hennes liv, historier og meninger. Han prøver nå for første gang å skape sitt eget liv og sine egne relasjoner. Hvis han bare våger.
