Når vi velger bøker har vi gjerne en preferanse på om det skal være i “jeg-form” eller i tredje person når det fortelles. Men, har du lest en bok i “du-form”? De finnes, selv om det er få, og jeg vil tipse om tre bøker jeg synes er gode.
Til Nuuk av Espen Haavardsholm
Espen Hå er på vei sørover til København for å tilbringe ferien samme med sin gamle venn filmklipperen Klaus Malinowski. Ferien blir likevel langt fra idyllisk. Allerede fra starten må de ta oppgjør med gamle og vonde minner. Sammen har de begge både en indre og en ytre reise før de ender opp i Nuuk. Og de møter begge på hver sin egen mørke dobbeltgjenger på reisen.
Romanen veksler mellom å fortelle i jeg-form og i du-form i takt med hovedpersonen Espen sin psyke. En fascinerende lesning hvor jeg mener forfatteren har brukt fortellerformen som grep for å formidle karakterens kamp mot seg selv.
Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken
Dette er historien om den unge Aksel Morander som blir forelsket i Amalie. Livet snus på hodet da han møter Amalie, det er som om alt blir bedre, at han endelig lever igjen. Men, dette er slutten på romanen. Historien blir fortalt baklengs, hvor vi starter med den skjebnesvangre slutten og leser oss fremover i livene deres, og får vite hvordan alt gikk så galt.
En vakker og vond roman som blir fortalt helt i du-form. Sæterbakken skriver rått og vakkert, med korte tekster som til tider tar pusten fra deg.
Reserver Ikke forlat meg i Bibliofil
Hold pusten så lenge du kan av Maria Sand
Her følger vi Alva fra hun er liten til hun blir voksen og får sitt eget barn. Som liten opplever Alva et forferdelig tap som preger henne for resten av livet. Som tenåring strever hun med sorgen og tester grenser. Frem til hun møter Martin med strikkegenser og trygge never som voksen og fullfører sirkelen ved å få sin egen datter. Vil hun endelig kunne trekke pusten?
Denne romanen er delt opp i fire deler og blir fortalt i både jeg-form, du-form og i tredje person. Om du synes det er slitsomt å lese en hel roman i du-form kan denne være grei å sjekke ut da kun én del av den er skrevet slik. Her mener jeg også at forfatteren har brukt de forskjellige fortellerformene for å formidle psyken til Alva, og det kan være verdt å merke seg når man leser.
