Kirsebærhaven. Komedie i fire akter av Anton Tsjekhov

Et familiegods på den russiske landsbygda må selges grunnet manglende økonomisk likviditet. Enka etter godseieren vil ikke endre på verken måten godset drives på eller sitt eget liv og går til grunne økonomisk, og med henne, hennes bror, datter og adoptivdatter, tjenerskapet.

Kirsebærhaven er berømt over hele Russland for sin størrelse og posisjonen godset har hatt i lokalsamfunnet. Nå står alt for fall. Ljuba Ranevskaja, enke og godseier, får et godt forslag fra den lokale kjøpmannen, Lopakhin. Hva med å felle trærne, stykke ut tomter på eiendommen og selge til folk fra byen som vil bygge sommerhus? På den måten kan man i alle fall beholde godset. Men tanken er helt fremmed for Ljuba som lever slik hun alltid har gjort, selv om hun ikke lenger har en formue. Hun kan heller ikke spare penger og ødsler ut sine siste ved å gi rikelig med driks og invitere til selskap.

Handlingen i stykket er langsomt fremskridende. Premisset med kirsebærhavens fall, går som en tjukk, rød og kvelende tråd gjennom stykket, uten at dette problemet blir tatt opp som et virkelig drivende handlingsmoment som skal løses. I stedet lar Tsjekhov sitt ensemble på 12 personer vandre rundt i ensomhet, kjedsomhet, meningsløshet og retningsløs forelskelse og kjærlighet.

Kirsebærhaven (1904) var det siste stykket Tsjekhov skrev før han døde av tuberkulose samme år, og det siste av de fire mest berømte stykkene hans som fremdeles spilles i teatre over hele verden. De andre er Måken (1896), Onkel Vanja (1897) og Tre søstre (1901). Alle fire stykkene er kjennetegnet av det samme; mangelen på den tradisjonelle handlingen, plotet og utvikling som kom til å prege modernismen. Det moderne menneskets mangel på tilhørighet, tradisjon, kontinuitet og mening preger flere av Tsjekhovs skikkelser. Endringer fører liksom ikke til noe annet og mer meningsfylt. De er bare endringer. Og livet er like kjedelig som før. Men ikke for leseren! (Eller publikum i teatersalen). Det gir forunderlig stor mening å lese Tsjekhov i dag. Han skriver vakkert, poetisk og med stor kraft om et samfunn i endring.

Tsjekhov mente selv at han skrev komedier og protesterte mot at stykkene ble spilt som drama, ofte med en tragisk undertone. I dag ville vi aldri finne på å kalle stykkene hans for komedier i den moderne forståelsen av begrepet som en sjangerbetegnelse. Men for å kalle disse dypt tragiske hendelsene i Kirsebærhaven for komiske, må vi også ha opplevd dyp tragedie selv – og Tsjekhov forutsetter nok at dette er en naturlig del av menneskelivet, og at vi derfor kan le når alt går til grunne. Her skal vi heller ikke glemme at Tsjekhov er en typisk russisk forfatter! (Bare tenk på skjebnen til Anna Karenina for eksempel; ikke akkurat en lykkelig slutt).

For de som er interessert i historie, er også Kirsebærhaven et interessant stykke. Hvis vi forutsetter at handlingen foregår i Tsjekhovs egen samtid, så døde han altså et år før den første revolusjonen i 1905, hvor bondearbeiderne gjorde opprør og demonstrerte foran Vinterpalasset, for så å bli skutt ned av tsarens soldater. Dette førte til ulminger i det russiske samfunnet og ledet videre mot den russiske revolusjon av 1917.

I Kirsebærhaven tematiseres adelens livsstil og samfunnet rundt dem som endrer seg uten at de helt får det med seg. De lever ikke i tiden, de lever utenfor tiden. Dermed står deres samfunnslag for fall, og (uten å spoile noe, for det kan man ikke med Tsjekhov; man skjønner straks hvordan alt kommer til å ende), kirsebærtrærne som blir hogget ned i slutten av stykket kan leses som et bilde på dette.

Har dette stykket noen betydning for oss i dag?

Et samfunn i endring; et gammelt gods blir gjort om til tomter som selges til byfolk som vil ha sommerhus. Mennesker i bevegelse oppover og nedover i samfunnslagene. Forelskelser som munner ut i ingenting, retningsløs kjærlighet, meningsløshet, kjedsomhet. Kan det være mer samtidig?

Stykket skulle spilles på Kilden i Kristiansand våren 2021, men rakk bare noen få forestillinger før teateret ble koronastengt. Podkasten som ledsager dette innlegget, er et samarbeid med Kilden teater.