Sjansen er stor for at du har hørt om John Steinbeck, nobelprisvinner og en av 1900-tallets store amerikanske forfattere. Til gjengjeld er sjansen omtrent like stor for at du ikke har hørt om en samtidig amerikansk forfatter, Sanora Babb.
Vi kommer tilbake til hvorfor det ble sånn. Men først trenger vi litt historisk kontekst:
The Dust Bowl er en av de virkelig store miljøkatastrofene fra forrige århundre: På grunn av fallende kornpriser på begynnelsen av 1930-tallet ble bøndene i den amerikanske midtvesten nødt til å utvide jordene sine. Gressland og prærie ble pløyd opp i stor skala med nye, motoriserte jordbruksmaskiner, noe som utarmet det tynne laget med matjord. Når det like etter kom et par sesonger med uvanlig tørke og høy temperatur, blåste det opp til gigantiske støv- og sandstormer, som regelrett begravde hele gårder og lokalsamfunn. I løpet av 1930-tallet ble oppimot en million mennesker nødt til å forlate gård og grunn, og flykte til andre deler av landet. De fleste reiste til California, hvor de endte med å bo under ganske håpløse forhold, og uten utsikter til jobb og levebrød: krakket i 1929 hadde allerede gjort mange både arbeids- og hjemløse, og det var rett og slett ikke plass til hundretusener av flyktninger i tillegg.
For Sanora Babb var jordbrukslandskapet i sørvestre del av midtvesten velkjent, for hun vokste opp her på 1910- og 20-tallet. Faren var en profesjonell gambler, og familien flyttet stadig rundt mellom Oklahoma, Colorado og Kansas – Sanora begynte ikke på skolen før hun ble 11 år. Etter at hun likevel klarte å komme seg gjennom både skole og universitet, flyttet hun til San Francisco, hvor hun jobbet som sekretær og journalist. En periode etter krakket mistet hun jobben og måtte sove på en benk i en offentlig park – men hun ble likevel sjokkert over den nøden hun fikk se da hun reiste tilbake til hjemtraktene for å besøke sin mor i 1934.
Hun hadde flyttet fra et tradisjonelt landlig samfunn, med samfunnslagene pent og pyntelig oppdelt: bøndene drev jorda og bodde med storfamiliene på noen få rom, gårdseierne hadde eget tjenerskap i staselige herskapshus. Nå sto de alle i den samme køen for å få utdelt mat, klær og andre livsnødvendigheter, og det var umulig å si hvem som hadde vært fattig og hvem som hadde vært rik. Hele samfunnsstrukturen hadde tilsynelatende blåst vekk sammen med livsgrunnlaget.
Sanora begynte etter hvert å jobbe for den statlige hjelpeorganisasjonen Farm Security Administration, og hun reiste rundt i migrantleire i California for å prøve å hjelpe til. Hun førte nøye dagbok i denne perioden, notater hun planla å bruke i arbeidet med en roman om elendigheten hun så rundt seg hver dag. Uten hennes viten delte sjefen hennes disse notatene med en forfatter fra California – John Steinbeck – som også jobbet med en roman.
Etter at feltarbeidet var ferdig begynte hun å skrive, og våren 1939 sendte Sanora utdrag fra boka si til New York-forlaget Random House. De ble begeistret, tilbød henne en kontrakt og begynte å planlegge utgivelse. Idet hun reiste til New York for å ferdigstille utgivelsen, rakk imidlertid Steinbeck å gi ut sin bok – The Grapes of Wrath – og den ble en umiddelbar salgssuksess, den mestselgende boka i USA det året med over 400 000 solgte eksemplarer. I dag ville kanskje forlaget ha blitt henrykt: noen andre har gitt ut en roman med liknende tema, markedet har reagert positivt, og her har man altså allerede ei bok klar til å ri på den samme bølgen. Men i 1939 tenkte de annerledes: Random House stanset utgivelsen av Babbs bok, begrunnet med at markedet ikke hadde plass til enda en Dust Bowl-roman.
Og de to bøkene har faktisk veldig mange likheter. I begge følger vi en migrantfamilie fra Oklahoma, som mister livsgrunnlaget på gården, og blir nødt til å flykte til California – hvor de blir utnyttet av kyniske gårdeiere som gjør store penger på desperat, billig arbeidskraft. Det er også en del enkeltepisoder som finner sted i begge bøkene.
Men om bøkene deres har mange paralleller, fikk de to forfatterne ganske forskjellig livsløp: Steinbeck vant Pulitzer-prisen, boka ble filmatisert året etter, den er selvskreven blant storverkene i det 20. århundres engelskspråklige litteratur, og ble nevnt som en hovedårsak til at han fikk tildelt nobelprisen i litteratur drøyt 20 år senere. Sanora Babb på sin side, skuffet og desillusjonert etter avslaget, skrev ingen flere romaner de neste 20 årene.
Det kan være fristende å legge all skyld på Steinbeck, men det blir også litt for enkelt: han var allerede en etablert forfatter, og hadde en stigende stjerne uavhengig av denne ene boka. Sanora Babbs notater var heller ikke de eneste feltnotatene han hadde tilgang på, og han reiste også på egen hånd til migrantleire i California for å samle stoff. Men det er ubestridelig at Sanora Babb hadde en vanskelig sak som kvinnelig forfatter i en æra beryktet for sin mannssjåvinisme. Da hun kontaktet andre forlag i håp om å finne en mulig utgiver, var det neppe til hjelp for henne at forleggerne for det meste var venner av Steinbeck. Det talte nok heller ikke til hennes fordel at hun var sammen med James Wong Howe, en kinesisk-amerikaner, i en tid da ekteskapet deres ikke var tillatt ved lov i mange amerikanske stater. Aller verst var det nok at hun var medlem av det amerikanske kommunistpartiet, og dermed også ble svartelistet rett etter krigen.
The Grapes of Wrath har fått sin posisjon som den fremste blant Dust Bowl-romanene. Steinbecks roman er en bredt anlagt, episk roman, som både er fortellingen om Tom Joad og hans familie, men som også inneholder mange lag av religiøs og filosofisk symbolikk. Den sikter mot, og lykkes langt på vei med, å være en Stor Roman. Med Whose Names Are Unknown skrev Sanora Babb en langt mer personlig, jordnær og realistisk skildring av en migrantfamilie i vanskelige kår, en historie som hadde fortjent å bli lest av mange, men som isteden ble liggende og samle støv i en skuff. Denne urettferdigheten får vi aldri rettet opp i, men det vi kan gjøre, er å lese boka hennes: den ble endelig utgitt i 2004, etter 65 år.
Sanora Babb døde året etter, 98 år gammel.
